Sa Jesus virkelig at vi skulle hate foreldrene våre?

Hate far og mor?

«Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» Lukas 14, 26.

Det er ganske åpenbart at Jesus ikke mente at vi faktisk skal forakte vår far og mor, for det står også skrevet at å hedre sin far og mor er det første budet som det er knyttet løfte til. (Efeserne 6, 2.)

Men hvorfor ser det ut til at Bibelen motsier seg selv her? Hva mener Jesus? Hvorfor bruker han så sterke ord?

«Vær min disippel»

Å være Jesu disippel betyr at vi følger ham dit han leder oss, og vi har verktøy til rådighet til å gjøre det. Vi har Guds ord, som er rettesnoren for hvordan vi skal leve, og vi har Den Hellige Ånd til å undervise og veilede oss. Det er denne veiledningen vi skal følge for å være disipler.

Det betyr at hvis andre mennesker gir oss råd, meninger eller trøst som går på tvers av det Ånden leder oss til, må vi ta den til tider vanskelige eller ubehagelige beslutningen om å stå fast i vår forpliktelse til å være lydige mot troen. Her sier Jesus at vi må være villige til å gi avkall på det som kreves for å være hans disipler.

Det samme gjelder ethvert forhold eller vennskap. Prisen for å være en disippel er at Jesus alltid må komme først. Hvis det betyr at vi må gjøre et tydelig skille mellom oss selv og andre, er det altså akkurat det vi må gjøre.

Venner og familie kan prøve å overbevise oss om at noe «ikke er så ille», eller at vi kan gjøre noe som vi innerst inne vet er feil for oss som disippel. Når det skjer, må vi sette disippelskapet vårt over alt annet. Vi må stå fast og gjøre det klart hvor vi står, og ikke la oss påvirke av dem. Det er da vi må «hate» mor og far, venner og alt som kommer i veien for disippelskapet. Det er å sette Jesus først og elske ham over alt annet.

Det er ikke alltid like lett. Ofte må vi gi avkall på noe som vi helst vil holde fast ved. Kanskje vet vi at mennesker uten åndelig sans vil tenke dårlig om oss, eller at vi vil miste et forhold. Men Jesus sa også: «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv!» Matteus 19, 29.

Les mer her: Skal ikke kristne følge Kristus?

Bør vi hate våre egne liv?

Og når Jesus sier at vi skal hate også våre egne liv, oppfordrer han ikke til dårlig selvtillit. Han snakker om vår egen menneskelige fornuft og våre egne følelser, som ofte prøver å overbevise oss om å gå imot det vi innerst inne vet at Ånden leder oss til å gjøre. Ofte er det ting vi må gi avkall på som ikke har noe med andre mennesker å gjøre. Når vi ser hvor late, stae, egoistiske eller stolte vi er, er det ikke da noe vi bør hate? Må vi ikke elske Jesus mer enn disse tingene, slik at vi kan følge ham og lære avholdenhet, kjærlighet, ydmykhet, mildhet osv. av ham?

Poenget er at vi må elske Jesus så høyt at vi er villige til å sette ham foran alt annet. Det er det det betyr å hate far og mor og også sitt eget liv. Jesus elsket oss så høyt at han ga avkall på sin plass i himmelen for oss. Ingenting som vi må gi avkall på, kan sammenlignes med dette. Og dette gjensidige kjærlighetsforholdet vil gi oss så mye mer enn vi noen gang skulle miste.

«For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.  18Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.» 2. Korinter 4, 17-18.

Kanskje er du interessert i å lese mer på temasiden vår om disippelliv