Jeg har funnet hemmeligheten for å være lykkelig

Linnea: «Hvis jeg kunne beskrive evangeliet i én setning, ville jeg si at det er hemmeligheten for å være lykkelig.»

På feil sted

Da jeg var liten, var foreldrene mine ikke kristne, og vi gikk aldri i kirken eller noe. Så jeg vet ikke hvor jeg hadde lært dette, men jeg husker at jeg kjente en hel kveldsbønn utenat på svensk:

«Gud som haver barnen kär
Se till mig som liten är
Vart jag mig i världen vänder
Står min lycka i Guds händer
Lyckan kommer lyckan går
Den Gud älskar lyckan får
Amen.»

Jeg pleide å si bønnen om natten, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle be. Jeg pleide å si den når jeg var veldig redd, som da jeg var i et fly eller når det var tordenvær.

Men da vokste jeg opp og ting forandret seg. Jeg var opptatt med å gjøre andre ting i livet mitt og tenkte egentlig ikke så mye på Gud. Men på en eller annen måte følte jeg alltid at Gud beskyttet meg. Jeg har aldri følt meg veldig komfortabel med å gå ut og drikke sammen med klassekameratene, og jeg har alltid følt at jeg på en måte var på feil sted. Jeg hadde bare en følelse av at det manglet noe. Gud hadde lagt noe i hjertet mitt, men den gangen visste jeg det ikke.

«Er det mulig alltid å være lykkelig?»

I min familie var min bror alltid den snille og gode, og jeg var alltid den som ropte og ble opprørt og irritert. Jeg visste at det ikke var slik jeg ville være. Jeg ønsket å være god mot alle rundt meg, men jeg visste ikke hvordan. Du vet, når det bare plumper ut der og da, og du ligger i sengen om natten og tenker, Hvorfor sa jeg det?

Det var mitt siste år på videregående skole i Asia, og en dag mens vi var på en utflukt begynte en kristen gutt i klassen min å snakke med meg om kristendom. Han sa ikke mye, men han ga meg et kort med et spørsmål trykt på det: «Er det mulig alltid å være lykkelig?»

En uke senere var det en rådgiver som kom til klassen vår for å hjelpe oss med å forberede oss på universitet og «det virkelige livet». Rådgiveren spurte det samme spørsmålet: Er det mulig alltid å være lykkelig? Min klassekamerat rakte opp hånden opp sa: «Ja, det er mulig». Og rådgiveren sa: «Nei, fordi dine følelser vil gå opp og ned , og du kan ikke vite at du er glad hvis du ikke er trist først.» Min klassekamerat sa: «Ja, men det trenger ikke å handle om dine følelser», og han sa ikke mye mer. Men den setningen ble hos meg.

På det tidspunktet følte jeg meg veldig nede, veldig deprimert. Jeg visste ikke helt hva meningen med livet var. Hva var poenget med å bare gå på skole, få gode karakterer, komme inn på det beste universitetet og få den beste jobben? Jeg tenkte, OK, man gjør alt det der, men hva så? Man sitter der når man er gammel, og man har oppnådd alt dette, men gjør det en lykkelig? Men siden dette var likesom det som alle skulle få til, følte jeg at det måtte være noe jeg også burde ønske. Livet føltes så håpløst og meningsløst. Jeg begynte å tenke at jeg bare var en byrde, så ville det være bedre at jeg ikke fantes. Jeg var klar til å gi opp denne verden og alt den hadde å tilby.

En dag tok jeg det litt for langt, og moren min måtte ta meg til sykehuset. Da jeg lå der på sykehuset, husket jeg kortet jeg fikk: «Er det mulig alltid å være lykkelig?» Så sendte jeg en beskjed til klassekameraten min og spurte om jeg kunne komme til en gudstjeneste.

Jeg må bli ny

Jeg forsto ikke så mye på det første møtet. Den eneste setningen jeg husker fra hele møtet var bibelverset som taleren leste fra Matteus 9,17: «Heller ikke fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, så vinen spilles, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin fyller en i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart.» Jeg skjønte at dette betydde at jeg ikke bare kan plassere disse nye tingene inn i den jeg er – jeg må også bli ny. Noe måtte forandres i meg. Det var løsningen. På den tiden var det alt som jeg forsto.

Omtrent et halvt år etter at jeg begynte å gå møtene, leste vi om de tre kors på Golgata og hva de symboliserer, og at alle i denne verden følger en av dem. Ett kors representerer den som ikke noensinne vender seg til Gud, det andre korset er den som vender seg til Gud på slutten av sitt liv, og den siste – Jesu kors – er veien man går på hver dag .

Det var da jeg begynte å forstå at evangeliet er noe mer praktisk. Jeg fikk på en måte se hvordan jeg kunne bli denne nye skinnsekken, denne nye personen. Det er noe jeg gjør i de små beslutningene hver dag. Det kan ikke bare skje over natten at jeg plutselig er denne hellige personen, skjønner du?

En av de første tingene jeg forsto å endre på en praktisk måte var ikke å bekymre meg for hvor bra eller dårlig jeg skulle gjøre det på skolen. Det er mye press for å gjøre det bra i Asia, og jeg måtte vite at jeg ikke var en fiasko hvis jeg ikke kom inn på det beste universitetet. Det som er viktigst er at jeg gjør mitt beste i det jeg gjør, ikke at jeg måler hele verdien min i gode resultater, eller i de praktiske tingene. Jeg begynte virkelig å få hjelp fra evangeliet, og så også noen praktiske endringer.

Det året kom min bror for å besøke meg, og han sa: «Wow, du er som en helt annen person. Det er som om du gløder. Det er liv i øynene dine. Noe har forandret seg!» Han spurte om det var fordi jeg hadde begynt å gå i kirken, og han hadde virkelig respekt for det. Han så at jeg hadde mer håp og liv og energi.

Å gi opp alt for Gud

Omtrent halvannet år senere ble jeg døpt. Jeg følte at jeg måtte inngå en pakt med Gud, et vitnesbyrd om at jeg er korsfestet for denne verden – at dette var noe jeg ville fortsette å gjøre, uansett hvordan følelsene mine er eller hvordan min situasjon er.

Fordi det er hva dåpen er. Man lover å gi alt til Gud og til gjengjeld lover han å hjelpe en med alt som hans kraft inneholder. Og når jeg holder min del av løftet, garanterer han at han holder sin del. Det har hjulpet meg mye siden, da det var vanskelig, da jeg plutselig ikke lenger så poenget, eller da det var mørkt for sjelen min.

For meg betyr det å gi alt til Gud at det ikke er opp til meg når jeg skal gjøre det som er skrevet i Guds ord. Det er ikke slik at, «I dag føler jeg at jeg vil gjøre dette», eller «Dette bibelverset er bra for meg, så jeg skal gjøre dette, men dette virker litt vanskelig, så jeg dropper det bare». Det betyr at for meg personlig at når mine følelser sier at jeg må være irritert, må jeg gjøre hva Guds ord sier først. Da gir jeg opp min egen vilje, og jeg prioriterer. Og jeg vet at han vil hjelpe meg med å klare det. Han gir meg styrken jeg trenger. Og til gjengjeld får jeg også lykke! Så egentlig er jeg den som vinner i situasjonen.

Hvordan det er mulig alltid å være lykkelig

Jeg stopper og tar hver eneste tanke og måler den mot det som gir evig verdi. Gjør det meg egentlig lykkelig? For eksempel, når jeg blir fristet til å være irritert, spør jeg meg selv: Hva er det beste akkurat nå? Er det å være irritert, eller er det å nekte den tanken og tenke positivt om personen? Når man tar alt steg for steg, stopper opp og veier det mot Guds ord eller i det minste ens egen samvittighet, så skjønner man mer og mer veien å gå, veien Jesus gikk. Det er ikke det jeg føler i øyeblikket, men hva dette gir meg hvis jeg gjør det. Gir dette meg fremgang som disippel eller holder det meg tilbake?

Før, da mine følelser gikk ned, var jeg også nede. Spesielt når man har depresjon, er det lett og bare akseptere at depresjonen er en selv. Guds ord er et tveegget sverd. (Hebreerne 4,12) Kanskje mine følelser er nede, men nå kan jeg i meg selv føle at mine følelser og den jeg egentlig er, er adskilt. Jeg er ikke lenger avhengig av mine følelser. Dagen min blir ikke ødelagt fordi jeg våkner med følelsen av at det er en dårlig dag, men jeg kan smile på innsiden. I min ånd er jeg lykkelig.

Jeg hørte engang noen si at ditt svakeste punkt kan bli ditt sterkeste. Jeg har et håp om at jeg kan bli mer og mer som Jesus, at jeg en dag kan komme til fullstendig hvile fra ting som nå er en stor kamp for meg. Det er skrevet at Ordet ble kjød i Jesus. (Johannes 1,14) I 1. Korinter 13 er det skrevet at kjærligheten er tålmodig og kjærligheten er velvillig – jeg vil kunne sette navnet mitt foran disse kjennetegn, en for en.  Linnea er tålmodig, Linnea er velvillig. En synd etter den andre kommer ikke til å føles som en kamp engang – en etter en, fordi guddommelig natur blir litt etter litt en del av min natur. (2. Peter 1,3-4) Det er min lengsel.