«Jeg pleide å være …»

Det er mange artikler i nyhetene for tiden om hvordan livet pleide å være før sosial distansering, før lockdown og den globale pandemien. Daglig publiseres offisielle retningslinjer fra myndighetene om hvordan samfunnet vårt vil fungere i løpet av de kommende månedene hvis restriksjonene lettes. Noen mennesker lengter etter å komme tilbake til hvordan livet pleide å være, mens andre har funnet en annen måte å leve på som passer dem bedre – mindre stress, mer fritid og redusert ansvar.

Det er ikke bare en endret samfunnstilstand som kan føre til at vi ser tilbake på hvordan vi pleide å leve og vurdere endringene som har kommet over livene våre. Det er en normal del av aldringsprosessen som kan provosere oss til å sammenligne nåtiden med bestemte tider i livene våre.

Og i den forbindelse sa mannen min noe veldig viktig til meg på kjøkkenet vårt denne uken.

Hvordan jeg pleide å være

Vi hadde nettopp mimret om ekteskapet vårt siden 45-års bryllupsdagen nærmet seg – vi tenkte på fortiden, alle livets oppturer og nedturer, det gode og det som ikke var så bra, og alle barna, alle barnebarna og hvordan vi har måtte endre hvordan vi driver virksomheten vår nå under lockdown, og så sa han ut av det blå: «Jeg pleide å være så hard!»

Jeg pleide å være …

Og det er sant; han pleide å være en hard person, med prinsipper og måter ting skulle gjøres på, og visse prioriteringer og husregler. Men han er ikke slik lenger.

Så jeg begynte å tenke på meg selv, og hvilke ting som hadde preget meg gjennom årene og den største var bitterhet. Jeg pleide å være en veldig forbitret person som pleide å gruble over ting som andre mennesker hadde sagt eller gjort, og hvordan det hadde påvirket meg eller opprørt meg. Men jeg er ikke slik lenger.

Jeg pleide å være.

Det er mulig for oss å kunne si disse ordene om hvert aspekt av vår menneskelige natur som vi trenger å bli renset fra slik at vi blir som Jesus, som er vår rett og vårt mål. Vi vil kunne si:

Jeg pleide å være misunnelig.

Jeg pleide å være bitter.

Jeg pleide å være egoistisk.

Jeg pleide å være lat.

Jeg pleide å være arrogant.

Jeg pleide å være engstelig.

Jeg pleide å være …

Hvordan jeg kan bli forvandlet

Den raskeste veien til et mål er i en rett linje, og det er skrevet at vi skal «lage rette stier for føttene», og vi gjør dette ved å tenke på Guds ord og adlyde «læren». «Læren» betyr egentlig et sett med trossetninger, og læren jeg følger er at ved å fornekte meg selv og ta mitt kors opp, vil synden i min menneskelige natur bli tilintetgjort bit for bit. Å ta opp et kors er en prosess med å fornekte noe menneskelig, som harme eller forbitrelse, til det dør.

Noen ganger, spesielt når vi er ung, kan det føles som om denne prosessen fortsetter for alltid og at vi virkelig ikke kommer noen vei. Og det følte jeg også, men jeg bøyde hodet, trodde på Gud og bare fortsatte i blind tro.

I tillegg til blind tro, må vi knytte livene til fjellet som er Guds ord – ord som dette:

«På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål.» Habakkuk 2, 1.

Prosessen er ukomplisert.

1. Stille seg på varden (vollene). Vollene er en del av et forsvarssystem, et forsterket forsvar – vårt forsvarssystem er Guds ord og en holdning om at «det står skrevet». Så helt fra starten er min posisjon å avvise forbitrelse, om jeg har rett eller ikke. Jeg er klar over at jeg har en svakhet på dette området, og jeg vil ikke at det skal fortsette. Jeg står her resolutt.
2. Skue ut for å se hva han vil tale til meg. Jeg må være lyttende og våken. Jeg må forvente å høre noe og godta det når jeg gjør det. Hvis jeg er våken, vil jeg høre Åndens stemme når det første tegn til en fornærmet holdning sniker seg inn på meg.
3. Hva jeg skal få til svar på mitt klagemål [engelsk: Hva jeg skal svare når jeg blir irettesatt]. Dette er svaret mitt når jeg er klar over at Ånden minner meg om en skjult tanke som jeg kanskje har ignorert eller undertrykt, i håp om at den vil forsvinne av seg selv. Den forsvinner ikke av seg selv. Denne minnelsen er irettesettelse, og jeg må godta det. Jo raskere jeg kan si: «Ja, jeg føler meg fornærmet», jo raskere kan jeg legge til, «og jeg avviser det».” Dette er en bevisst beslutning og et valg, et klart valg. Dette er den rette veien mot å bli mer lik Jesus og det skjer ikke hvis jeg bare prøver å være hyggelig mot folk. Alle kan være hyggelige, men det gjør man ikke til en disippel.

Og for disipler gjør det ingen forskjell om vi praktiserer sosial distansering eller ikke – å lytte til irettesettelse er en pågående prosess. Det fungerer for en hard person og for en forbitret, fornærmet person, for den som er misunnelig, bitter, egoistisk, lat, arrogant eller engstelig. Det fungerer for oss alle.

I løpet av de kommende månedene vet jeg ikke om jeg kan begynne ansikt-til-ansikt timer med elevene mine, eller hvilke retningslinjer som vil være på plass for at pasienter kan møte opp personlig på kontoret mitt, eller når vi kan besøke vårt nye barnebarn. Men jeg gleder meg til dagen hvor jeg kan si: «Jeg pleide å være …» om flere områder i livet mitt fordi jeg har et forsvarssystem, og er på vakt.