Jesus: Den beste mellommannen jeg kunne be om

Jeg følte meg fjern fra Gud

Hva var denne følelsen?

Jeg husker at jeg opplevde det som seksåring, da jeg sto utenfor rektorens kontor og ventet på å få skjenn etter å ha kastet et leketøy over gjerdet. En slags dyp følelse av skyld, ikke akkurat frykt, men en nervøs følelse som gjorde meg kvalm – en følelse jeg regner med vi alle har følt en eller annen gang i livet.

Jeg følte det nå, som ung voksen, da jeg tenkte på livet mitt og på forholdet mitt til Gud. Jeg visste at jeg elsket Gud, og jeg hadde vært kristen en stund, men jeg følte fortsatt at det var en avstand. Jeg kunne godt sette meg inn i historien i første Mosebok, om Adam som ville skjule seg for Gud da han hadde spist fra treet i stedet for bare å gå og snakke med Gud, slik han alltid hadde gjort.

Var det slik det skulle være? Jeg husker et sitat fra Winston Churchills selvbiografi som av en eller annen grunn hadde gjort inntrykk på meg: «Jeg var svært glad i moren min – men på avstand.»

Jeg vil så gjerne dele dette med deg kjære leser, fordi jeg nå opplever stadig oftere at dette «avstandsforholdet» blir en saga blott og ikke er slik Jesus vil at vi skal leve.

Jesus – min personlige mellommann!

«For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus …» 1. Timoteus 2,5.

En mellommann bringer to parter sammen og etablerer dialog. I den gamle engelske julesangen «Høyr kor englar syng frå sky», beskrives Jesus slik:
«… kledde seg i kjøt og blod,
nådig mellom oss han stod.
Jesus, vår Immanuel,» (Som betyr «Gud med oss»). Kan det virkelig være slik at Jesus vil være sammen med oss ​​mennesker med alle våre egoer, våre problemer med andre og vår feighet? Vil han virkelig det?

Jeg visste at jeg til tider virkelig følte at jeg var i Jesu nærvær, spesielt når jeg var på en gudstjeneste og sang og ba, men akkurat da føltes det som om Gud var en million kilometer unna. Nå trengte jeg virkelig en mellommann som «nådig mellom oss stod». Jeg tenkte, hva ville jeg si til mellommannen?

«Vær så snill og si til Gud at jeg føler meg så uverdig til å tjene ham. Jeg skammer meg over hvordan jeg har tatt det, og jeg setter virkelig spørsmålstegn ved om jeg er den rette slags person å være hans disippel. Jeg føler meg skitten og tynget av synden i meg og rundt meg.»

Hvordan ville en mellommann som Jesus svare? En mellommann som for 2000 år siden hadde kledd seg i en menneskenatur som min, som hadde bodd hos menneskeheten og hadde opplevd de samme fristelsene som jeg opplever hver dag. Hva ville være hans budskap til spørsmålet jeg hadde stilt Gud? Jeg forestiller meg det nå:

«Jeg har et budskap til deg fra Min Far og din Far i himmelen. Det hele er skrevet i Bibelen, men jeg vil at du virkelig skal tro at det ble skrevet for deg, personlig.

Før du ble dannet i din mors liv, kjente jeg deg, og jeg tenker på deg og ber for deg hele tiden. (Salme 139.) Jeg kjenner deg enda bedre enn du kjenner deg selv. Jeg forstår helt at du ikke er fullkommen, og du kommer til å se mye mer i naturen din som du hater, men jeg elsker holdningen du har i hjertet! Du vil tjene meg selv om du ikke kan se meg (1. Peter 1,8), og likevel sørger du over synden din og prøver ikke å unnskylde deg eller skylde på de andre rundt deg.

Jeg elsker min skapelse, men mest av alt elsker jeg deg – ja, jeg ga mitt eget liv som løsepenger for deg, og du skylder meg ingenting. (1. Timoteus 2,6.) Her i himmelen er det mange som er vitner til din utholdenhet i ditt daglige løp. (Hebreerne 12,1.) I dag er en ny dag som jeg har gjort, og jeg vil styrke deg til å ta de riktige beslutningene. Nå må du stride troens gode strid. (Åpenbaringen 3,8; 1. Timoteus 6,12; 1. Timoteus 1,18.)»

«Jeg må bare tro på ham», tenkte jeg. «Jeg skal tro på det han sier mer enn på det jeg sier til meg selv.» Det var en så utrolig enkel avgjørelse, men det åpnet et helt nytt forhold til Jesus, som stadig blir dypere. I denne trosstillingen kjente jeg at glede og kjærlighet til Jesus strømmet inn i hjertet mitt – han elsker meg virkelig akkurat slik som jeg er. Jeg kan ta det som det er skrevet, enten jeg tror at jeg fortjener det eller ikke! Han ser virkelig min dypeste lengsel etter Gud og alt det som er godt. Ja, jeg har en fallen natur, men han ser mitt hjerte og sier at jeg hører til himmelen – akkurat som jeg er!

Les også: Kjærlighetsbrev fra din Far

Gapet blir lukket

Johannes 14 er et fantastisk kapittel. «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.» Johannes 14,1-2. Så sier Jesus: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.» Johannes 4,12.

Med dette oppriktige, troende hjertet blir vi frimodig i våre bønner til en kjærlig Gud som vil styrke oss i vår daglige strid. (Hebreerne 4,16.) Ikke mer kjærlighet på avstand, men et hjerte-til-hjerte-forhold til vår frelser. Han er en veldig tilstedeværende hjelp i trengsler – hvorfor? Fordi han har vært gjennom de samme fristelsene, og ber til og med nå om at jeg kan seire akkurat slik som han seiret. (Hebreerne 4,15.)

Hva er den hemmelige nøkkelen til å oppleve uavbrutt kontakt med min mellommann og Gud selv? Jo mer jeg slipper min egen fornuft og meninger om alt og åpner mitt hjerte for Guds sannhet, jo mer vil jeg oppleve et dypt og kjærlig forhold til Jesus. Jeg må praktisere dette hver dag – akkurat nå, og når alt i meg skriker ut noe annet. «La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner!» Romerne 3,4.

Jeg er ubeskrivelig takknemlig for troen han har gitt meg, og min største lengsel er at mange flere også kan oppleve dette. Dette er virkelig et fantastisk liv! I hans nærvær er det en fylde av glede!