Velger du den trange porten, eller den brede veien?

«Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» Matteus 7, 13-14.

Disse bibelversene gjør det klart at flertallet vanligvis ikke tenker utover et liv levd på jorden. I versene over er det to mulige utfall, som er stikk motsatt av hverandre – liv og fortapelse – og likevel, fordi en av reisene tilsynelatende er lettere enn den andre, velger flertallet minste motstands vei! Dette ville på en måte være forståelig hvis vi diskuterte innsats kontra belønning når det gjaldt noe mer trivielt, som utdanning kontra karrieremål. Men Jesus talte om noe av største betydning – hvordan valg tas nå, og hvordan de påvirker evigheten.

I Romerne 9,18 skriver apostelen Paulus: «Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han.» Guds barmhjertighet og godhet er det som vekker et menneske og fører ham til omvendelse. Den eneste grunnen til at dette er mulig er fordi Jesus brakte det ultimate offeret for hver synder da han døde på korset.

Gud stadfestet dette ved en allmektig maktdemonstrasjon da Jesus døde, med en solformørkelse kombinert med et voldsomt jordskjelv som kløv fjellet. På akkurat dette tidspunktet revnet også forhenget i templet plutselig fra øverst til nederst. Betydningen av dette var monumental – ikke bare kunne menneskeheten nå forsones med Gud gjennom Jesu død på korset, men at forhenget revnet symboliserte at den nye og levende veien var åpnet for at mennesker kunne bli frelst gjennom hans liv! (Romerne 5,10; Hebreerne 10,20.) Dette er den «smale veien til livet» som Jesus ba disiplene sine om å følge ham på i Matteus 7, og den eneste måten å gjøre det på, er å komme inn gjennom den trange porten.

Prisen for å komme inn gjennom den trange porten

Hva er altså forutsetningene for å komme inn gjennom den trange porten? Jesus selv skisserte vilkårene for å følge i fotsporene han etterlot på den smale veien: «Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.» Lukas 14,33. Enkelt sagt koster det et menneske bokstavelig talt alt. Og episenteret for dette «alt» er det gigantiske egoet, som må etterlates for godt ved døren, eller porten i dette tilfellet. Jesus kaller dette for å «hate sitt eget liv». (Lukas 14,26.)

Disse betingelser for disippelskap kan ikke diskuteres, og å adlyde dem er den eneste måten å holde forholdet til Jesus intakt på. Dette betyr at ethvert nag – uansett hvor «forsvarlig» det er – må gis opp. Verdslige ambisjoner, eller forventninger om «hvordan livet mitt skal utvikle seg», må også ofres, samt krav om hvordan andre mennesker skal behandle en. Man må altså oppgi hva enn det trengs for å beholde et rent hjerte og bevare den brennende kjærligheten til Kristus – selv om det betyr å bli misforstått av venner eller familie.

Det er her den brede porten ser ut som et ganske fint alternativ sammenlignet med de «voldsomme» kriteriene som kreves for å komme inn gjennom den trange porten. Imidlertid er det mange konsekvenser hvis man velger å ta den brede veien.

Prisen for ikke å gå inn gjennom den smale porten

Med et intakt kristent utseende etter omvendelse, kan man smette gjennom den brede porten uten å innse at denne skinnende fasaden er på et uunngåelig kollisjonskurs med syndens mektige krefter og dens konsekvenser. Hvorfor? Fordi ingen mengde selvkontroll kan forhindre at det «gamle menneske med dets lyster» blir mer fordervet etter hvert som tiden går. (Efeserne 4,22.) Uten å bli korsfestet med Kristus, kan ikke selve syndens rot fjernes og denne lovløsheten fører til mer lovløshet. (Romerne 6,19.)

Å følge den brede veien kan bare ende i ødeleggelse – ødeleggelsen av et liv som, ved å gi opp alt for å følge Jesus da han gikk forbi, i utgangspunktet faktisk hadde det utrolige potensialet for en investering i evigheten.

Gå inn gjennom den trange porten – du vil ikke angre

På den annen side, for de som har en ekte hunger og tørst etter rettferdighet, som er lei av å komme til kort, er invitasjonen til å komme inn gjennom den trange porten en fantastisk sjanse – en sjanse til en gang for alle å slippe fri fra syndens lenker og all elendigheten som er forbundet med den. Selvfølgelig betyr dette at man ikke kan holde på nag, som nevnt. Men lidelsen forbundet med å korsfeste det gamle livet vil alltid være midlertidig, mens Kristi dyder som fyller dette tomrommet er evig. Hvor mye varig lykke har klamring til bitterhet og harme noen gang gitt?

Dette korsfestede livet med Kristus er på heltid. Hver dag er en konstant, indre kamp hvor man fornekter enhver form for synd. Bibelen kaller dette troens gode strid. Et aspekt som er vanskelig for en disippel med god samvittighet å forstå, er at egenerkjennelse = fremgang. Å erkjenne innerst inne at begjær etter ære lå bak dagens mest edle gjerning kan være smertefullt, men å avsløre synd for det det er, og å døde disse «legemets gjerninger» ved Ånden, er nøkkelen til å gjøre fremgang på den smale vei.

Det er noe ekstra tiltrekkende med mennesker som har lagt alle byrder på Herren, som ikke har noe navn eller rykte å forsvare og som har blitt tapre krigere for Gud i kampen mot deres egen synd. De elsker Jesus av hele sitt hjerte og det er ikke vanskelig å se at den smale vei har gjort dem virkelig lykkelige. Hvis du har lest så langt, hvorfor ikke gi opp alt, gå inn gjennom den trange porten og bli med dem på veien som fører til livet?